Nye medier som tegneserier, spill og animasjon fortjener respekt
Det er en utbredt oppfatning om at tegneserier, spill og animasjon er forbeholdt barn; at det er ting som ikke kan tas seriøst, siden det ikke er "intelligent" nok. Dette er ikke fordi folk er ondartede, men fordi folk er ignorante. I dette essayet vil jeg ta for meg hvorfor disse kunstformene blir sett ned på av samfunnet, hvordan de kan bli anerkjent og få respekt, og hvordan forbrukere kan forholde seg til denne situasjonen inntil den tid er kommet.
Men selv om vi forstår konseptuelt hvorfor det er slik, så gjør jo vondt å bli nedvurdert, og kan føre til at man blir sjenert og blyg. Det er ikke greit at folk skader selvtilliten din uten at du kan i det minste stå opp for hvem du er. Og det er ikke realistisk å vente på at mediet får vokst nok til at det er blitt anerkjent. Så, hva skal man gjøre i mellomtiden? Hvordan kan man håndtere ignorante folk? Hvordan kan man holde på selvsikkerheten sin?
Det beste rådet jeg kan gi deg er å distansere deg emosjonelt, og være litt på vakt mot de ignorante. Når de kommer med sine ignorante utsagn, så kan du feks bare se på dem uten noen reaksjon og bare si ok, som om du venter på poenget deres. Dette vil føre til litt klein stillhet på deres side, men det er det som skal til for at de skal forstå at det de nettopp har gjort ikke er greit; at du ikke kommer til å tolerere slik oppførsel; at du ikke er noen dørmatte som kan bli overkjørt på dette punktet.
Jeg mener ikke at du skal være frekk eller uhøflig, selv om de kanskje er det, men at du tror på deg selv og dine interesser. Vær saklig og høflig, og prøv å opplyse dem om deres ignoranse ved å komme med retoriske motargumenter, slik den greske filosofen Sokrates gjorde i sin tid. Han brukte hele sitt liv på å prøve å lære det atenske folk å tenke selv og ikke bare blindt følge de med autoritet eller makt sier (kritisk tenkning). Og når han ble dømt til døden takket være elitens baksnakking, så valgte han heller å drikke giftbegeret, enn å gi motsi sine meninger ved å rømme (David, 1787).
Et eksempel noe du kan si er følgende: Nei, det er veldig typisk for vestlige folk å mene det. Men tegneserier er ikke bare for barn, det er bare at det her i Vesten særlig blir markedsført til barn på grunn av fordommer. Tegneserier er jo bare et medium, slik som litteratur og film. Ville du aldri ha sett filmer igjen bare på grunn av at du så en dårlig Hollywood film en gang liksom?
Og om vedkommende orker å høre mer så kan du utfylle med teorien jeg har kommet med over. Eller sammenligne tegneserier/spill/animasjon med historien til andre medieformer, altså å sette din medieinteresse i kontekst. Som regel orker ikke folk som ikke har den samme interessen å høre mer, så det viktigste er bare å få dem til å tenke. Så snakk slik at vedkommende ikke faller av og sovner i talen din, lol.
En annen grunn til at du burde distansere deg emosjonelt, er om du er typen som pleier å hisse seg opp. Om du blir synlig sint bryter det ofte ned samtalen og din etos. (For definisjon, se: Jansson et al., 2006.) Om du tyr til det laveste konfliktnivået (Myhr & Larsen, 2011), så er kampen allerede tapt. Det er et faktum at bl.a. tegneserier ikke er respektert av samfunnet i dag, så det er deg mot majoriteten. Derfor hev deg over den andre personen, vær profesjonell og kom rolig med dine motargumenter. Opplys vedkommende og gi dem muligheten til å innse sin ignoranse gjennom argumentene og handlingene dine alene. Du trenger ikke å kontrollere om at de er overbevist, bare gi dem tid til å være alene og tenke på det du har sagt. Det eneste du trenger å kontrollere er at hverken av dere tyr til det laveste konfliktnivået. Dette kalles den sokratiske metoden.
Konklusjon: Det er ikke greit at andre nedvurderer interessene dine, men ikke hiss deg opp. Gjør som Sokrates og gi vedkommende muligheten til å innse sin ignoranse, ved å rolig komme med motargumenter og retoriske spørsmål. Du trenger ikke kontrollere at vedkommende er overbevist. Heller la dem sitte og tenke på samtalen dere har hatt. Det eneste du trenger å kontrollere er at hverken av dere tyr til det laveste konfliktnivået. Kort sagt: distanser deg emosjonelt og tro på deg selv.
McCloud, S. (1993). Understanding Comics. New York: Harper Perennial.
Jansson, B.K. & Kristoffersen, K.E. & Michelsen, P.A. & Krogh, J. (2008). Tema vg3: norsk språk og litteratur; lærebok og tekstsamling (utg. 2). Det Norske Samlaget.
Jansson, B.K. & Hognestad, J.K. & Kristoffersen, K.E. & Michelsen, P.A. & Krogh, J. (2006). Tema vg1: norsk språk og litteratur; lærebok og tekstsamling (utg. 2). Det Norske Samlaget.
Myhr, E. & Larsen, O.S. (2011). Psykologi 2. Oslo: Aschehoug. Oversatt til Bokmål av Erik Myhr.
Argumenter og ting du kan si til folk som ser ned på deg når de finner ut at du liker tegneserier, spill eller animasjon.
P.S. Du kan også lese denne bloggposten på Notion-bloggen min her.
Nei, det er jo bare svært karakteristisk vestlig å tenke at tegneserier og animasjon er for barn. Siden her i Vesten blir disse tingene ikke laget eller markedsført for voksne, bare barn. Dette er av flere grunner: foreldre blir sinte på skapere som lager for voksne ting, siden de hensynløst ga det til barna sine, så færre skapere tør å lage ting for voksne. Og dette blir en ond sirkel. På den måten vil jeg ikke si at vi faktisk har det fulle spekteret av animasjon i Vesten, vi har bare en form for animasjon kalt cartoons/karikaturer.
I Asia og særlig Japan er det annerledes, siden disse tingene også blir laget spesifikt for voksne. Tegneserier og animasjon er bare et medium, og på den måten blir de behandlet på samme måte som filmer. Bare på grunn av at du har sett en dårlig Hollywood film, betyr ikke at du ikke liker filmer eller aldri kommer til å se en film igjen. Slik som filmer har tegneserier og animasjon aldersgrenser og en hel haug med sjanger.
Grunnen til at tegneserier og animasjon møter slike fordommer er fordi det er et svært ungt medie. Som prinsipp så møter alle nye medium motstand og fordommer i starten. Dette er fordi det som regel i begynnelsen bare finnes noen få eksemplarer av det i bruk, og disse er ofte skapt for underholdning eller som noteringsverktøy. For at et medium skal bli anerkjent og få respekt, trenger det et stort nok repertoar til at man ikke kan se alle filmer som mennesker noen sinne har skapt, og noen må ha laget et mesterverk i mediet. (Dette kaller jeg for repertoar-kravet.)
Dette fenomenet kan vi se gjennom hele mediehistorien.
Når filmkunsten og teateret ble oppfunnet, så sa folk at det bare var for kvinner og barn, ikke for dannede voksne menn, og at innholdet i filmer er altfor simpelt til å bli respektert. Idag har filmkunsten fått respekt under navnet cinematografi. Før det igjen ble skrivekunsten sett ned på når det ble oppfunnet av sumererne (verdens første sivilisasjon: kuneiskrift). Ifølge en eyptisk myte så argumenterte folk imot teknologien, siden det ville føre til at folk ble dårligere til å huske ting (Thoths pille). På den tiden ble viktig informasjon og fortellinger bevart gjennom at en rekke mennesker hadde som jobb å pugge dem og evt. fortelle videre mot betaling; Det var faktisk et yrke. Før det kan det godt hende det var diskusjon om fortellerkunstens verdi som medium, da stammefolk foretrakk å lære bort viktig kunnskap direkte gjennom observasjon og øvelse.
Jo tegneserier som kunstform har eksistert siden Egypternes veggmalerier (McCloud, 1993), men det ble først anerkjent som en medieindustri på 40-tallet. Fordommene ligger fremdeles litt igjen, siden det bare er to tiår siden kunstformen tegneserier har fått navnet graphic novels eller sekvenskunst ifølge McCloud. Cartoons kan jeg kalle for animasjonskunst, og det har begynt å vinne anerkjennelse i det små her i Vesten med filmer av bl.a. Studio Ghibli og Pixar, men disse er likevel familiefilmer. En serie som har blitt en del av populærkulturen og er rettet spesifikt mot voksne er Shingeki no Kyojin, som fikk folk flest til å innse at animasjon ikke bare er laget for barn. Hvorfor akkurat Shingeki no Kyojin ble gjennombruddet skal jeg ikke snakke om her da.
En mediekunst som ligger verre an enn tegneserier og animasjon er spillkunsten, som er enda yngre: Spill ble først oppfunnet på 90-tallet. Spillkunsten er på det stadiet der det for bare 3 år siden har fått stort nok repertoar til at man ikke kan spille alle spill som noen sinne har blitt publisert.
Konklusjon: Oppsummert vil dette si at det er krav om at kunstformen har et repertoar med ca. 10 mesterverk som er rettet spesifikt mot voksne og har blitt en del av populærkulturen. Dette er et fenomen som jeg kaller det kulturelle gjennombruddet, inspirert av en norsk-lærebok for vgs (Jansson et al., 2008).
Det er her kravet om repertoar kommer inn: akademikerne trenger eksemplarer som de kan vurdere, og igjen trenger de mesterverk som de kan gi positiv vurdering. På dette stadiet får mediet ofte et nytt mer autoritativt navn. Feks så har filmkunsten fått navnet cinematografi, og skrivekunsten har fått navnet litteratur. Først når dette er gjort, drypper ringvirkningene ned til lærerne som kan nå snakke varmt om mediet, hvilket bygger respekt blant allmennbefolkningen.
Men vi må heller ikke glemme kravet om popularitet, dvs. at mediet har blitt en del av populærkulturen. Hvis man ikke oppfyller dette kravet, så får mediet bare respekt blant akademikere, men det er ikke nok til at mediet blir tatt varmt imot av resten av befolkningen. Ellers får mediet bare kunstig respekt, noe som kalles pretensiøst, og fører til at medieskaperne ender opp med å leve i en boble og risikerer stadig å miste kontakt med allmennbefolkningen.
Et eksempel på dette er byggekunsten. Her har arkitekter i en årrekke jobbet med å skille deres arbeid fra annen byggevirksomhet, ved at deres arbeid er kunst. Om du forsøker å snakke med arkitekter eller hospiterer en arkitektskole, så kan man merke seg dette i atmosfæren og hvordan arkitektene der tviholder på denne respekten. Denne "kunstige" prosessen gjør mange arkitekter pretensiøse.
Det er viktig at kunstformen også apellerer og blir tatt varm imot av allmennbefolkningen, siden det er jo de som er kundene som forbruker medieproduktene som blir skapt; Det er de som holder industrien gående. Uten dem står medieskaperne stadig på randen til konkurs; og må hele tiden bekymre seg om de er blitt irrelevante.
Når dette er sagt, har det seg ikke slik at feks arkitektur bare har kunstig respekt og tegneserier blir sett ned på overalt i verden. Det finnes noen land der mediet har fått anerkjennelsen det fortjener. I Italia har arkitekturen hatt stor respekt både blant akademikere og allmennbefolkningen siden Romertiden. Roma er en populær destinasjon folk over hele verden drar på pilegrimsreise til for å oppleve arkitektur. Mens i Japan har tegneserier og animasjon vært anerkjent siden andre verdenskrig, siden amerikanerne sensurerte alle andre medieformer, så det eneste stedet hvor man kunne uttrykke seg om kontroversielle ting som konsekvensene av krigen og bomben var animasjon og tegneserier. Amerikanerne trodde nemlig at disse mediene bare kunne apellere til barn, og hva slags samfunn vil risikere å skade sine barn?
Konklusjon: Så, for at en kunstform skal bli tatt varmt imot, så må (1) noen mesterverk bli tatt varmt imot av allmennbefolkningen og bli en del av populærkulturen, og (2) akademikere må snakke positivt om noen mesterverk. Mesterverkene må ikke slå an blant allmennbefolkningen og akademikerne samtidig da, men minst ett verk bør det. Hvor langt man er kommet i denne utviklingen kommer an på kulturproduksjonen til landet, så mediet kan bli sett ned på i en del av verden, mens bli respektert eller sett på som normalt på den andre siden av kloden.
OBS! Dette er ikke en teori jeg henter fra andre troverdige kilder, men er bare et forslag. Denne saken er noe jeg har gått rundt og tenkt på lenge, og kjenner ikke til noen modell som passer, derfor bruker jeg her min forståelse alene. Kort sagt: Denne modellen er skapt av meg, og har sett dagens lys i denne artikkelen.
P.S. Du kan også lese denne bloggposten på Notion-bloggen min her.
Kontekstuell mediehistorie
Hvorfor blir tegneserier, spill og animasjon sett ned på?Nei, det er jo bare svært karakteristisk vestlig å tenke at tegneserier og animasjon er for barn. Siden her i Vesten blir disse tingene ikke laget eller markedsført for voksne, bare barn. Dette er av flere grunner: foreldre blir sinte på skapere som lager for voksne ting, siden de hensynløst ga det til barna sine, så færre skapere tør å lage ting for voksne. Og dette blir en ond sirkel. På den måten vil jeg ikke si at vi faktisk har det fulle spekteret av animasjon i Vesten, vi har bare en form for animasjon kalt cartoons/karikaturer.
 |
| Adults enjoying manga on a commuter train. A common sight in Japan. (Foto: Kono Toshihiko. Hentet fra URL.) |
Grunnen til at tegneserier og animasjon møter slike fordommer er fordi det er et svært ungt medie. Som prinsipp så møter alle nye medium motstand og fordommer i starten. Dette er fordi det som regel i begynnelsen bare finnes noen få eksemplarer av det i bruk, og disse er ofte skapt for underholdning eller som noteringsverktøy. For at et medium skal bli anerkjent og få respekt, trenger det et stort nok repertoar til at man ikke kan se alle filmer som mennesker noen sinne har skapt, og noen må ha laget et mesterverk i mediet. (Dette kaller jeg for repertoar-kravet.)
Dette fenomenet kan vi se gjennom hele mediehistorien.
 |
| Wall, Josephine. (1993). The Storyteller. Hentet fra URL. |
Jo tegneserier som kunstform har eksistert siden Egypternes veggmalerier (McCloud, 1993), men det ble først anerkjent som en medieindustri på 40-tallet. Fordommene ligger fremdeles litt igjen, siden det bare er to tiår siden kunstformen tegneserier har fått navnet graphic novels eller sekvenskunst ifølge McCloud. Cartoons kan jeg kalle for animasjonskunst, og det har begynt å vinne anerkjennelse i det små her i Vesten med filmer av bl.a. Studio Ghibli og Pixar, men disse er likevel familiefilmer. En serie som har blitt en del av populærkulturen og er rettet spesifikt mot voksne er Shingeki no Kyojin, som fikk folk flest til å innse at animasjon ikke bare er laget for barn. Hvorfor akkurat Shingeki no Kyojin ble gjennombruddet skal jeg ikke snakke om her da.
 |
| Dette er et eksempel på en tidlig form for sekvensiell kunst eller tegneserier (McCloud, 1993, s. 10-13). Ocelots klo er et bildemanuskript før-kolumbisk tid, oppdaget i 1519. |
En mediekunst som ligger verre an enn tegneserier og animasjon er spillkunsten, som er enda yngre: Spill ble først oppfunnet på 90-tallet. Spillkunsten er på det stadiet der det for bare 3 år siden har fått stort nok repertoar til at man ikke kan spille alle spill som noen sinne har blitt publisert.
Konklusjon: Oppsummert vil dette si at det er krav om at kunstformen har et repertoar med ca. 10 mesterverk som er rettet spesifikt mot voksne og har blitt en del av populærkulturen. Dette er et fenomen som jeg kaller det kulturelle gjennombruddet, inspirert av en norsk-lærebok for vgs (Jansson et al., 2008).
Min foreslåtte medieutviklingsmodell
Så blir spørsmålet: hvordan skjer egt denne prosessen? I det moderne samfunnet finnes det noe jeg kaller for akademikerklassen, en samfunnsgruppe som består av lærere, forskere, filosofer, og andre teoretikere. Denne klassen kan også kalles for intelligentsiaen. Dette er menneskene som skriver vitenskapelige fagartikler, leksikon, osv. som er troverdige kilder brukt av resten av samfunnet til å etablere sannheter.Det er her kravet om repertoar kommer inn: akademikerne trenger eksemplarer som de kan vurdere, og igjen trenger de mesterverk som de kan gi positiv vurdering. På dette stadiet får mediet ofte et nytt mer autoritativt navn. Feks så har filmkunsten fått navnet cinematografi, og skrivekunsten har fått navnet litteratur. Først når dette er gjort, drypper ringvirkningene ned til lærerne som kan nå snakke varmt om mediet, hvilket bygger respekt blant allmennbefolkningen.
Men vi må heller ikke glemme kravet om popularitet, dvs. at mediet har blitt en del av populærkulturen. Hvis man ikke oppfyller dette kravet, så får mediet bare respekt blant akademikere, men det er ikke nok til at mediet blir tatt varmt imot av resten av befolkningen. Ellers får mediet bare kunstig respekt, noe som kalles pretensiøst, og fører til at medieskaperne ender opp med å leve i en boble og risikerer stadig å miste kontakt med allmennbefolkningen.
Et eksempel på dette er byggekunsten. Her har arkitekter i en årrekke jobbet med å skille deres arbeid fra annen byggevirksomhet, ved at deres arbeid er kunst. Om du forsøker å snakke med arkitekter eller hospiterer en arkitektskole, så kan man merke seg dette i atmosfæren og hvordan arkitektene der tviholder på denne respekten. Denne "kunstige" prosessen gjør mange arkitekter pretensiøse.
Det er viktig at kunstformen også apellerer og blir tatt varm imot av allmennbefolkningen, siden det er jo de som er kundene som forbruker medieproduktene som blir skapt; Det er de som holder industrien gående. Uten dem står medieskaperne stadig på randen til konkurs; og må hele tiden bekymre seg om de er blitt irrelevante.
Når dette er sagt, har det seg ikke slik at feks arkitektur bare har kunstig respekt og tegneserier blir sett ned på overalt i verden. Det finnes noen land der mediet har fått anerkjennelsen det fortjener. I Italia har arkitekturen hatt stor respekt både blant akademikere og allmennbefolkningen siden Romertiden. Roma er en populær destinasjon folk over hele verden drar på pilegrimsreise til for å oppleve arkitektur. Mens i Japan har tegneserier og animasjon vært anerkjent siden andre verdenskrig, siden amerikanerne sensurerte alle andre medieformer, så det eneste stedet hvor man kunne uttrykke seg om kontroversielle ting som konsekvensene av krigen og bomben var animasjon og tegneserier. Amerikanerne trodde nemlig at disse mediene bare kunne apellere til barn, og hva slags samfunn vil risikere å skade sine barn?
Konklusjon: Så, for at en kunstform skal bli tatt varmt imot, så må (1) noen mesterverk bli tatt varmt imot av allmennbefolkningen og bli en del av populærkulturen, og (2) akademikere må snakke positivt om noen mesterverk. Mesterverkene må ikke slå an blant allmennbefolkningen og akademikerne samtidig da, men minst ett verk bør det. Hvor langt man er kommet i denne utviklingen kommer an på kulturproduksjonen til landet, så mediet kan bli sett ned på i en del av verden, mens bli respektert eller sett på som normalt på den andre siden av kloden.
OBS! Dette er ikke en teori jeg henter fra andre troverdige kilder, men er bare et forslag. Denne saken er noe jeg har gått rundt og tenkt på lenge, og kjenner ikke til noen modell som passer, derfor bruker jeg her min forståelse alene. Kort sagt: Denne modellen er skapt av meg, og har sett dagens lys i denne artikkelen.
Konflikthåndtering
Med denne informasjonen kan vi slå fast at medieformene tegneserier, spill og animasjon ikke er dårlige i seg selv, men at de ikke har nådd det stadiet hvor det blir respektert enda. Vi kan derfor også si at folk ikke er nødvendigvis ondartede når de ser ned på deg for disse interessene; bare ignorante. Plato sa en gang at "Ignorance is the root and stem of all evil."Men selv om vi forstår konseptuelt hvorfor det er slik, så gjør jo vondt å bli nedvurdert, og kan føre til at man blir sjenert og blyg. Det er ikke greit at folk skader selvtilliten din uten at du kan i det minste stå opp for hvem du er. Og det er ikke realistisk å vente på at mediet får vokst nok til at det er blitt anerkjent. Så, hva skal man gjøre i mellomtiden? Hvordan kan man håndtere ignorante folk? Hvordan kan man holde på selvsikkerheten sin?
Det beste rådet jeg kan gi deg er å distansere deg emosjonelt, og være litt på vakt mot de ignorante. Når de kommer med sine ignorante utsagn, så kan du feks bare se på dem uten noen reaksjon og bare si ok, som om du venter på poenget deres. Dette vil føre til litt klein stillhet på deres side, men det er det som skal til for at de skal forstå at det de nettopp har gjort ikke er greit; at du ikke kommer til å tolerere slik oppførsel; at du ikke er noen dørmatte som kan bli overkjørt på dette punktet.
Jeg mener ikke at du skal være frekk eller uhøflig, selv om de kanskje er det, men at du tror på deg selv og dine interesser. Vær saklig og høflig, og prøv å opplyse dem om deres ignoranse ved å komme med retoriske motargumenter, slik den greske filosofen Sokrates gjorde i sin tid. Han brukte hele sitt liv på å prøve å lære det atenske folk å tenke selv og ikke bare blindt følge de med autoritet eller makt sier (kritisk tenkning). Og når han ble dømt til døden takket være elitens baksnakking, så valgte han heller å drikke giftbegeret, enn å gi motsi sine meninger ved å rømme (David, 1787).
 |
| David, J.L. (1787). Sokrates' død [La Mort de Socrate]. New York: Metropolitan Museum of Art. Oljemaleri på lerret, 129.5 cm × 196.2 cm. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/The_Death_of_Socrates. |
Et eksempel noe du kan si er følgende: Nei, det er veldig typisk for vestlige folk å mene det. Men tegneserier er ikke bare for barn, det er bare at det her i Vesten særlig blir markedsført til barn på grunn av fordommer. Tegneserier er jo bare et medium, slik som litteratur og film. Ville du aldri ha sett filmer igjen bare på grunn av at du så en dårlig Hollywood film en gang liksom?
Og om vedkommende orker å høre mer så kan du utfylle med teorien jeg har kommet med over. Eller sammenligne tegneserier/spill/animasjon med historien til andre medieformer, altså å sette din medieinteresse i kontekst. Som regel orker ikke folk som ikke har den samme interessen å høre mer, så det viktigste er bare å få dem til å tenke. Så snakk slik at vedkommende ikke faller av og sovner i talen din, lol.
En annen grunn til at du burde distansere deg emosjonelt, er om du er typen som pleier å hisse seg opp. Om du blir synlig sint bryter det ofte ned samtalen og din etos. (For definisjon, se: Jansson et al., 2006.) Om du tyr til det laveste konfliktnivået (Myhr & Larsen, 2011), så er kampen allerede tapt. Det er et faktum at bl.a. tegneserier ikke er respektert av samfunnet i dag, så det er deg mot majoriteten. Derfor hev deg over den andre personen, vær profesjonell og kom rolig med dine motargumenter. Opplys vedkommende og gi dem muligheten til å innse sin ignoranse gjennom argumentene og handlingene dine alene. Du trenger ikke å kontrollere om at de er overbevist, bare gi dem tid til å være alene og tenke på det du har sagt. Det eneste du trenger å kontrollere er at hverken av dere tyr til det laveste konfliktnivået. Dette kalles den sokratiske metoden.
Konklusjon: Det er ikke greit at andre nedvurderer interessene dine, men ikke hiss deg opp. Gjør som Sokrates og gi vedkommende muligheten til å innse sin ignoranse, ved å rolig komme med motargumenter og retoriske spørsmål. Du trenger ikke kontrollere at vedkommende er overbevist. Heller la dem sitte og tenke på samtalen dere har hatt. Det eneste du trenger å kontrollere er at hverken av dere tyr til det laveste konfliktnivået. Kort sagt: distanser deg emosjonelt og tro på deg selv.
Oppsummering
Alle medieformer møter motstand i begynnelsen, før de får oppbygget seg et stort nok repertoar som bl.a. inneholder noen mesterverk. Tegneserier, animasjon og spill er tre veldig unge medieformer som har dukket opp i de siste 100 årene. Gi mediet tid til å vokse, så kommer samfunnet til å anerkjenne det en vakker dag i fremtiden. Inntil den tid er kommet, må er det ikke mer man kan gjøre enn å distansere seg emosjonelt og være tro på at mediet ikke er så dårlig som andre ignorante mennesker skal få det til å virke. Kort sagt kan du holde deg til dette retoriske motargumentet: "Så bare fordi du har sett én dårlig Hollywood film, så kommer du aldri til å se en film igjen?"Kildeliste
Referanseliste
NativLang (2015, nov. 6). Thot's Pill: an animated history of writing [video]. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=PdO3IP0Pro8.McCloud, S. (1993). Understanding Comics. New York: Harper Perennial.
Jansson, B.K. & Kristoffersen, K.E. & Michelsen, P.A. & Krogh, J. (2008). Tema vg3: norsk språk og litteratur; lærebok og tekstsamling (utg. 2). Det Norske Samlaget.
Jansson, B.K. & Hognestad, J.K. & Kristoffersen, K.E. & Michelsen, P.A. & Krogh, J. (2006). Tema vg1: norsk språk og litteratur; lærebok og tekstsamling (utg. 2). Det Norske Samlaget.
Myhr, E. & Larsen, O.S. (2011). Psykologi 2. Oslo: Aschehoug. Oversatt til Bokmål av Erik Myhr.
Bildeliste
David, J.L. (1787). Sokrates' død [La Mort de Socrate]. New York: Metropolitan Museum of Art. Oljemaleri på lerret, 129.5 cm × 196.2 cm. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/The_Death_of_Socrates.Disclaimer!
Medieutviklingsmodellen som jeg skriver om her er ikke en teori jeg henter fra andre troverdige kilder, men er bare et forslag. Denne saken er noe jeg har gått rundt og tenkt på lenge, og har kjenner ikke til noen bedre modell, derfor bruker jeg her min forståelse alene. Kort sagt: Denne modellen er skapt av meg, SandyTree, for første gang publisert her på bloggen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar